Irmelish

Jeg jobbet med innleveringen med varierende effektivitet helt til klokka 5 om morgenen. Flittig pike. Nå kommer jeg historien fra i går. Først to viktige punkter:

Punkt I: Vi har en nabo som har Alzheimers. Og nå er ikke jeg en person som gjør narr av folk sine skavanker, men denne detaljen er viktig i historien.

Punkt II: Caroline, som jeg bor sammen med, er veldig, med trykk på veldig, sensitiv mot blod, føtter, tær, hår, eller rett og slett alt relatert til menneskelig hygiene, eller mangel på sådann.

Here goes... I går når vi kom hjem fra skolen møtte vi nabodama på en av sine daglige promenader inne på gårdsplassen vår. Dette er ikke et uvanlig syn. Samtalene hennes (monologene) dreier seg som regel om kattungene hennes, at hun er redd folk skal se henne naken når hun går forbi baderomsvinduet(!), barnebarna sine eller fartsgrensen i nabolaget. Men denne gangen var hun virkelig ivrig på et nytt tema - sikkerheten innendørs. Hun hadde nemlig forslått seg på trapperekkverket, og mente det var hennes plikt å informere oss om skadefaren rundt diverse andre møbler og husholdningsartikler. Hun hadde fått hjelp til å behandle skaden, men det dype kuttet så relativt ubehagelig ut. Og her kommer poenget i historien. I og med at hukommelsen hennes er ikke på det sterkeste dro hun opp ermet og blottet sårskorpa si ni ganger tett opptil ansiktet til oversensitive Caroline. Sånn altfor, altfor langt innenfor comfort zonen, vi snakker om at rua var to cm fra munnen til Caro. NI GANGER. Nei, jeg tror nesten man måtte ha opplevd det selv for å se surrealiteten av situasjonen.

Punkt III: Caroline er også relativt sensitiv til hvilke bilder som havner på nett, så et reaksjonsbilde ville vært strengt forbudt. Men her er'a i finstasen.

Nå lider Caro av posttraumatisk stressyndrom.